I 1980- og 1990-årene skjedde det store endringer i videregående opplæring. Det gjaldt både i strukturen for utdanning og i de nye pedagogiske doktrinene som skulle styre arbeidsmåten i fagene. Endringene virket også inn på det faglige innholdet i undervisningen.

Grunnlaget for endringene var lagt allerede midt på 1970-tallet med ny felles lov om videregående opplæring, men det var med Reform 94 at snøballen begynte å rulle for fullt. Da utarbeidet daværende statsråd Gudmund Hernes og hans meningsfeller en ideologisk plattform som kombinerte målstyring fra næringslivet med prosesspedagogikken fra den engelske sosiologen Michael Young. 

Hernes hadde hastverk, og han visste at de tradisjonelle «Gymnas-lektorene» ville slepe føttene mot dramatiske endringer. Av den grunn nedla han «Lærerrådene» ved den enkelte skole. Samtidig nedla han de ulike «Fagnemndene» i Rådet for Videregående Opplæring (RVO). Dette rådet ble seinere lagt inn som del av det nye Utdanningsdirektoratet (UDIR). Fagnemndene besto av lærere i aktiv tjeneste i skolen og fungerte som et viktig toveis bindeledd mellom skolens hverdag og det sentrale styringssystemet. 

Reform 94 innførte et system som var designet for enveis kommunikasjon ovenfra og ned. Det var små muligheter til å formidle synspunkter oppover fra skolens hverdag. Spesielt siden nøkkelbyråkratene i Utdanningsdirektoratet og i departementet med nærmest religiøs hengivenhet hadde «sett lyset» og forfektet kraftfullt den nye pedagogiske lære. Det var ikke uten grunn at de etter hvert pådro seg den lite flatterende betegnelsen «Pedokrater».

Men det gjensto en viktig kanal for mulig toveis kommunikasjon. Det gjaldt utarbeiding av nye læreplaner. Her var det sentrale systemet helt avhengig av lærere med solid faglig bakgrunn og erfaring fra daglig undervisning. 

Som tidligere medlem av «Fagnemnd for realfagene» i RVO ble jeg oppnevnt som medlem i den nye læreplangruppen for faget biologi. Vi startet med å etablere et stort kontaktnett med andre biologer i aktiv skoletjeneste og med fagmiljøene ved universitetene. Fra første stund forsøkte vi å ta til motmæle mot de mange lite gjennomtenkte føringene som pedokratene hadde gitt for arbeidet.

Arbeidet med læreplanene var til tider en frustrerende opplevelse. Etter at læreplangruppen hadde levert sitt forslag, foretok anonyme pedokrater store endringer i læreplangruppens forslag og sendte sin versjon ut på høring. Flere endringer avdekket at pedokratene hadde en skremmende mangel på faglig bakgrunn i biologi. Dermed startet den store striden om det faglige innholdet i læreplanene, - en strid som gikk helt opp til spørretimen i Stortinget! Men til tross for pedokratenes misgjerninger fikk vi til slutt kjempet gjennom en versjon av læreplanen som vi kunne leve med.

På slutten av 1990-årene viste internasjonale undersøkelser (eks. PISA) at norske elever faglig sett sakket akterut. Dette ga støtet til en politisk debatt som i 2006 endte opp i skolereformen Kunnskapsløftet. Men selv om sentrale politikere snakket varmt om å gjenreise elevers fagkunnskaper, så var det et sørgelig faktum at mange av de dedikerte pedokratene ennå regjerte i det sentrale styringssystemet for skolen. Et av deres strenge pålegg til oss i læreplangruppene til Kunnskapsløftet 06 var at formuleringene i læreplanene skulle være «Presise, men ikke detaljerte».  Vi forsøkte etter evne å sabotere dette ulogiske pålegget, men havnet da i en ny strid med pedokratene om utforming av det faglige innholdet i læreplanen.

Mitt engasjement med læreplaner over flere år hadde ikke gått ubemerket hen i Norsk Biologforening (BIO). Dette resulterte i at jeg i 2008 ble tildelt «Bonnevieprisen». Det er en pris som BIO kan tildele personer som har fremhevet biologifaget i norsk offentlighet eller i norsk skole. Pristakere blir også æresmedlemmer av BIO. I denne forbindelse ble jeg bedt om å skrive en beretning om hva jeg hadde opplevd i striden med pedokratene og en del politikere på Stortinget. Beretningen fikk tittelen: «En biologs reise i pedokratenes verden», og ble trykt i fagtidsskriftet «Biolog». Den hadde en referanseliste med 44 punkter om korrespondanse, debattinnlegg, møter og radiodebatter som jeg hadde vært involvert i. 

På denne tiden hadde jeg nådd begynnelsen på slutten av min tid som lektor ved Arendal vgs. Men det gjensto en problemstilling jeg ønsket å jobbe med. Pedokratene hadde konstruert en «enhets-elev» i sitt bilde. De mente at denne eleven kunne gjennomføre alle utdanningsløp, bare det ble satt inn tilstrekkelig med pedagogiske virkemidler. Våre innvendinger om at elever i virkelighetens verden er «skrudd ulikt sammen» når det gjelder forutsetninger og evner til teoretisk, praktisk og estetisk læring ble avvist med at vi gamle lektorer ikke hadde evne til å tenke nytt! 

«Enhets-eleven» hadde ført til en teoretisering av undervisning i grunnskolen, på bekostning av muligheten for å legge inn mer praktisk rettet arbeid. Av den grunn foreslo jeg for Arendal kommune at det skulle etableres et «Vitensenter» i byen. Der skulle barn og ungdom over et stort aldersspekter ha mulighet til å møte realfagene på en praktisk måte som kunne skape undring og lyst til å nærme seg naturfaglige problemstillinger.

Forslaget slo godt an i politiske kretser, og jeg ble tilsatt i 50% stilling som prosjektleder (ved siden av 50% som lektor). Vi startet opp i midlertidige lokaler i Kraftverkgården på Tyholmen, og fikk så god respons at vi i 2012 flyttet inn i nye lokaler i «Kunnskapshavna» på Grandbrygga.

Igjen hadde mitt arbeid blitt lagt merke til. Det medførte at Aust-Agder Fylkeskommune i 2011 utpekte meg som en av fylkets representanter til «After Noon Tea for Ildsjeler» hos Kongen og Dronningen på Slottet. Og allerede året etter mottok jeg «H.M. Kong Haralds Fortjenstmedalje» for mitt arbeid innen undervisning og for etableringen av Vitensenteret. Og med medaljen fulgte det en ny mottakelse på Slottet! 

 Epilog:

Det burde ha vært til ettertanke for pedokratene at deres «ideologiske guru» Michael Young i 2008 ga ut boken: «Bringing knowledge back» med undertittel: «From Social Constructivism to Social Realism in the Sociology of Education».

Dessuten har jeg fra sidelinjen registrert at nåværende statsråd for utdanning vil heve den faglige kompetansen hos elever ved bl.a. å styrke praktiske sider ved undervisning. I tillegg er det tatt til orde for å lage emnelister til læreplanene for å gi større presisering av faglig omfang og nivå. 

Debatten om skolepolitikk er en løpende prosess over tid. Med en viss grad av tilfredshet kan jeg konstatere at mine meningsfellers synspunkter i striden om læreplaner har fått ny gyldighet.

Arendal 2. jan. 2026                                     Dag Boman

Biolog.pdf (PDF, 3 MB)